Paolo

pasienthistorier
Paolo - Patient story

Paolo ble syk av et alvorlig tilfelle av urinveisinfeksjon med E.coli som er resistent for mange typer antibiotika. Paolo måtte gjennom tre sett med ulike antibiotikabehandlinger, og etter to måneder ga infeksjonen seg. Det er enda utvist hvordan han pådrog seg infeksjonen.

Paolo er en 55 år gammel universitetsprofessor i Roma i Italia. I august 2010 dro han alene med båten sin til Ponza, en liten øy utenfor kysten av Italia. Etter at han kom fram, kjente han at han hadde symptomer på urinveisinfeksjon, men brydde seg ikke så mye om det ettersom han tenkte at symptomene også kunne skyldes dehydrering på grunn av sommervarmen.

Men etter en stund fikk han feber med frostrier, og symptomene på urinveisinfeksjon ble sterkere. Han konsulterte svogeren sin, som er lege og var på ferie på Ponza. Svogeren foreslo at han tok ciprofloksasin, et fluorokinoloner-antibiotika som er et av de hyppigst brukte antibiotika mot urinveisinfeksjon. Ciprofloksasin kan gis peroralt, så det er lett å ta og vanligvis effektivt når det gjelder å behandle urinveisinfeksjon. Paolo ble ikke bedre i løpet av de neste tre dagene, og feberen gikk ikke ned. Til tross for dette fortsatte han å ta ciprofloksasin i en uke eller mer, i håp om å bli frisk nok til å kunne ta båten tilbake til Roma og oppsøke lege for grundige medisinske undersøkelser og laboratorietester.

Paolo var på øya Ponza der det ikke fantes noen mulighet for å få tatt laboratorietester av urinen for bedre å forstå hvilke antibiotika som ville ta knekken på bakterien. Han var klar over at det var viktig å kjenne resultatene av dyrkningsprøven for at en lege skulle kunne forskrive riktig antibiotika.

Ettersom han ikke ville kjøre båten tilbake til Roma alene i tilfelle han ble meget syk, ble svogeren med ham. Da de kom til fastlandet, dro han umiddelbart til et stort sykehus i Roma der det ble tatt en dyrkningsprøve og foretatt en klinisk undersøkelse, som bekreftet at han hadde en komplisert urinveisinfeksjon. I tillegg hadde han forstørret prostata, noe som kunne være årsaken til sykdommen.

Dyrkningsprøven viste at han var smittet med bakterien Escherichia coli (E. coli), som produserte en ekstendert spektrum-betalaktamase (ESBL) og var resistent mot mange typer antibiotika, herunder ciprofloksasin. Laboratorieresultatene viste at de eneste antibiotikaene Paolos E. coli var følsom overfor, var amoksicillin/klavulansyre, trimetoprim-sulfametoksazol, fosfomysin og endelig en klasse av bredspektret antibiotika som kalles karbapenemer. Paolo kunne ikke ta trimetoprim-sulfametoksazol, som er et peroralt antibakterielt middel, ettersom han var allergisk mot det. Karbapenemer kan bare gis intravenøst, noe som ville bety at han måtte være en stund på sykehuset. Han fikk foreskrevet amoksicillin/klavulansyre, som han tok peroralt i fire uker. Han ble bedre, men etter fire dager etter at behandlingen var avsluttet, fikk han feber på ny, og symptomene på urinveisinfeksjon kom tilbake. 
Da ringte han en venn av seg som er spesialist på smittesykdommer, som foreslo at han tok fosfomycin peroralt i riktig dose mot infeksjonen. Han tok dette i 21 dager. Symptomene forsvant etter dette, og han har vært frisk siden.

Kommentar: notater fra journalen

På ferie fikk Paolo en komplisert urinveisinfeksjon med et E. coli-isolat som produserte ekstenderte spektrum-betalaktamaser (ESBL). ESBLer er enzymer som gjør at bakterier – de vanligste er E. coli og Klebsiella pneumoniae – blir resistente mot de fleste β-laktam-antibiotika, herunder penicilliner, cefalosporiner og aztreonam. Paolos E. coli var følsom bare overfor amoksicillin/klavulansyre, trimetoprim-sulfametoksazol, fosfomycin og karbapenemer, en klasse av bredspektret antibiotika som brukes til å behandle bakterier som produserer ESBLer.

Det viktige å legge merke til i dette sykdomstilfellet, er at Paolo hadde utviklet en infeksjon med en høyresistent E. coli ervervet utenfor sykehus. Hans E. coli var særlig resistent mot fluorokinoloner, en klasse av antibiotika som også kan tas peroralt for å behandle urinveisinfeksjoner, også kompliserte.

Karbapenemer, som hans E. coli var følsom overfor, er foretrukket antibiotika hos pasienter med infeksjoner med ESBL-produserende bakterier. I tillegg til karbapenemer, som gis intravenøst og krever en form for sykehusopphold, var det bare noen få antibiotikatyper som han kunne ta som ville være effektive mot infeksjonen hans, og bare noen få han kunne ta peroralt.

Dessuten var han allergisk mot en av dem, nemlig trimetoprim-sulfametoksazol. Det antibiotikumet som Paolo endte opp med, var amoksicillin-klavulansyre, som han tok peroralt. Dette antibiotikumet kan synes å være følsomt i laboratoriet, men er vanligvis ikke effektivt mot ESBL E. coli når det gis til behandling av mennesker. Dette er årsaken til at han tilsynelatende ble bedre da han ble behandlet med amoksicillin-klavulansyre, men infeksjonen ble ikke utslettet og blusset opp igjen etter at behandlingen var avsluttet.

Det er bekymringsfullt at slike høyresistente bakterier spres i samfunnet og forårsaker infeksjoner hos pasienter som ikke har vært i kontakt med sykehus. Verden over ser man ESBL-produserende bakterier som forårsaker infeksjoner ervervet utenfor sykehus – svært ofte urinveisinfeksjoner. Det er viktig å behandle med riktig antibiotika, ettersom disse typene resistente bakterier kan gjøre pasientene sykere og gi et verre utfall. For pasienter er det viktig å vite at riktig antibiotika må forskrives som behandling. Det er derfor viktig å oppsøke lege og få tatt en mikrobiologisk prøve.